Haydn's 100
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames.
Article Content
Hjulmakersønnen som bygde klassisk musikk
Vi kjenner Mozart som vidunderbarnet. Beethoven som titanen. Men hvem bygde huset de kunne blomstre i?
Joseph Haydn ble født i 1732 i den lille landsbyen Rohrau i Østerrike. Faren var hjulmaker og moren var kokke. Ingen av dem kunne lese noter, men familien sang mye sammen, og den lille Joseph viste tidlig god musikalitet.
Som åtteåring ble han oppdaget og sendt til Wien som korgutt. Dette vare et hardt liv: Han la seg ofte sulten, og klærne var fillete. Da stemmeskiftet kom som syttenåring, ble han kastet ut på gaten. Uten penger. Uten nettverk.
Det som fulgte var flere år med ren overlevelse. Haydn bodde i et iskaldt loftsrom, ga musikktimer til barn for å ha råd til mat, og lærte seg selv å komponere. Men han ga aldri opp.
Laboratoriet hvor den nye musikken ble til
I 1761 fikk Haydn arbeid hos den styrtrike Esterházy-familien. Først som vise-kapellmester, senere som kapellmester. Palasset Eszterháza lå utenfor allfarvei på de ungarske sletter, langt fra Wien, og langt fra andre komponister. Rett og slett langt fra alt. Men her skulle han bli værende i nesten tretti år.
For de fleste ville denne isolasjonen vært et hinder, men for Haydn var det en sjelden mulighet han grep tak i med begge hender. Han hadde et helt orkester til disposisjon til en hver tid, og ingen kikket ham over skulderen. Ingen fortalte ham hvordan ting skulle gjøres.
Jeg var avskåret fra verden. Det var ingen i nærheten som kunne forvirre meg eller plage meg, og jeg ble tvunget til å bli original.
Original ble han til de grader. Haydn begynte å leke med publikums forventninger. Han lot et tema dukke opp i en ny toneart der ingen ventet det. Han forskjøv rytmer så publikum mistet fotfestet, bare for å hente dem trygt inn igjen. Han bygde opp spenning mot et klimaks, og ga dem noe helt annet.
Musikken før Haydn var en smule forutsigbar. Musikken etter ham tvang deg ytterst på stolsetet.
Men den viktigste forandringen skjedde i det minste formatet. Strykekvartetten med to fioliner, bratsj og cello fantes allerede, men det var ikke noe spesielt med denne formen. Førstefiolin spilte melodien. De tre andre fulgte med og akkompagnerte. Som forventet.
Haydn snudde instrumenthierarkiet på hodet. I Strykekvartett Op.20 nr.2 i C-dur, åpner celloen første sats med en solo. Ikke som akkompagnement, men som hovedrollen. Faktisk får hvert instrument melodien, til og med bratsjen.
Fire fornuftige mennesker som samtaler med hverandre.
Goethe forstod det. Ikke én solist og tre statister, men fire likeverdige stemmer i dialog. De lytter. De svarer. De avbryter hverandre og bygger videre på det som allerede har skjedd. Strykekvartetten ble et demokrati i miniatyr, midt i en tid da opplysningstidens idealer utfordret eneveldet og aristokratiets strukturer.
Strykekvartetten demokratiserte også tilgangen til musikk. Fire musikere, fire stoler, ett rom. Nå trengte man ikke fyrstelige orkestre eller store konsertsaler lenger. Musikken kunne oppleves i hjem og stuer. Kammermusikken var kommet for å bli.
De seks strykekvartettene i Opus 20 er like viktige i musikkhistorien, og hadde like radikal forvandlende effekt på feltet av musikalske muligheter, som Beethovens tredje symfoni skulle få 33 år senere.
Musikken som alle andre bygger på
Joseph Haydn kalles «symfoniens far» og «strykekvartettens far.» Ikke fordi han oppfant dem, men fordi han definerte dem med form, struktur og dramatikk.
Mozart var yngre enn Haydn, men de ble nære venner. Mozart krediterte Haydn for å ha lært ham å skrive strykekvartetter. Han brukte fritt elementer fra Haydns musikk i sine egne verk.
Da den unge Beethoven ble sendt til Wien i 1792, var oppdraget klart: Han skulle «motta Mozarts ånd fra Haydns hender.» Det var ikke alltid harmonisk mellom dem, Beethoven var utålmodig mens Haydn var tradisjonell, men Beethoven lærte det viktigste: En sans for musikalsk timing og nese for orkestrering.
Haydn levde lenge nok til å se Beethovens tidlige suksess. Historien forteller at han var både stolt og noe forvirret over sin tidligere elevs dristige nyskapninger. Han gjenkjente geniet, selv om den unge komponistens radikale brudd med tradisjonen gikk utover hans egen smak.
Tre av historiens største komponister krysset hverandres veier i Wien. Sammen utviklet de et musikalsk språk som alle senere epoker fortsatt måles mot. Alt bygd på Haydns utforsking i musikklaboratoriet ute på de ungarske slettene.
Haydn, du og Risør
Når en strykekvartett setter seg ned i Risør kirke, fortsetter de noe Haydn startet for 250 år siden. Den intime samtalen mellom likeverdige. Demokratiet i miniatyr. Noe menneskelig destillert ned til fire instrumenter.
Haydns isolasjon skapte kreativitet, men han var også en ydmyk mann. Ydmykhet og genialitet kan bo sammen. Man kan ta musikken på alvorlig uten å ta seg selv for alvorlig.
Haydn er vår komponist i fokus fordi årets tema handler om opprinnelser: Øyeblikkene der noe nytt blir til. Få har vært viktigere for opprinnelsen av hva vi i dag kaller for «klassisk musikk».